Forside > Siste Nytt > Frykten for den store boblen

Frykten for den store boblen

13. januar, 2014
Statsminister Erna Solberg tegnet nylig medlemskap i en politisk klubb for risikosport, da hun avskrev advarslene fra professor Paul Krugman.

For mens nobelprisvinneren i økonomi var i Norge på besøk, rakk han blant annet å uttrykke bekymring over prisutviklingen på boliger og gjeldsopptaket i norske husstander.

Solberg skal ha uttalt til DN at utenlandske økonomer, som Krugman, gjerne har en referanseramme som er lite anvendelig når de analyserer norsk økonomi. Men bekymringene Krugman fremførte, er ikke fremmede på norsk jord.

Finanskriseutvalget, som staket ut tiltak for å gjøre det norske samfunnet mer robust for fremtidige finanskriser, identifiserte at finanskriser ofte kommer «etter en periode med kraftig vekst i gjeld, pengemengde og formuespriser, og etter en betydelig forverring av driftsbalansen overfor utlandet». Har vi noen av disse forvarslene i dagens Norge?

Driftsbalansen overfor utlandet er positiv og har mer enn doblet seg siden tusenårsskiftet. Norge har, med en liten, åpen økonomi, et stor økonomisk engasjement med utlandet. Olje som sentralt handelsobjekt og Statens pensjonsfond som motor for finanshandel, gjør oss sårbare for oljeprisen. Likevel er det lite som tyder på at driftsbalansen overfor utlandet har forverret seg. Men hvordan står det til på de øvrige områdene?

Gjelden økte 3,5-gangen

Husholdningene i Norge har de siste årene økt sin gjeld kraftig.

Ved tusenårsskiftet var gjeldsopptaket i husholdningenesamlet sett 734 mrd kr. I desember 2013 var den vokst til 2 537 mrd kr. Gjelden har altså økt med 3,5-gangen. Det er mye på tretten år.

Graf på bruttogjeld.Grafikk.

Krugman poengterer at våre husholdninger har, i gjennomsnitt, dobbelt så mye gjeld som vi har i inntekt. Han kunne sikkert også pekt på at 28 prosent av husholdningene ikke hadde noe gjeld i 1990. Det tilsvarende tallet i 2009 var 16 prosent. Jeg vet ikke hva andelen er i dag, men jeg vil ikke bli overrasket om den er enda lavere.

Vi har lenge akseptert denne utviklingen. Argumentet har vært at også husholdningenes formuer har vokst i perioden. Det stemmer også.

Med boligen som formue

Norske husholdninger har høy formue. Sparingen er ifølge Statistisk sentralbyrå historisk høy.

Den største brikken i husholdningenes formue er boligen. Det gjør boligprisutviklingen spesielt interessant. Boligprisene kan falle, også i Norge. Finanskrisen i 2008 reduserte boligprisene i to år. Men ikke mer enn at de siden tusenårsskiftet og frem til i dag har mer enn doblet seg (2,4-gangen).

Gjennomsnittlig nominell salgspris for enebolig i 2000 var 1 361 000 kr, mens prisen i 2013 var 3 186 000 kr. Utviklingen for leiligheter i samme perioden er fra 1 142 000 kr til 2 605 000 kr.

Boligprisene

Langvarig lave renter, bankenes utlånsiver og økte lønninger har bidratt til at boligkjøpere har fått større betalingsvilje. Uansett årsak, er dette veldig kjent for de av oss som eier bolig. Ikke så kjekt for de av oss som ikke har, men som ønsker å kjøpe bolig.

Graf på boligpriser. Grafikk.

Vi opplever nå en endring i utviklingen av boligprisene, som ingen helt vet betydningen av. Mange spår at boligprisene vil stabilisere seg. Ingen gjør anskrik om et begynnende boligkrakk. Tvert imot. Påfallende mange er opptatt av å avskrive boligkrakk eller annen tilbakegang i økonomien som et mulig utfall, deriblant statsminister Solberg. Men ingen vet hva fremtiden vil bringe. Heller ikke statsministeren.

Norsk økonomi er noe mer enn bare økonomien i husholdningene, men utviklingen helt på hjemmebane er rimelig entydig.  Og dersom Solberg ønsker å styre landet på sikker grunn, basert på råd fra utelukkende norske professorer, kunne hun rettet oppmerksomheten mot økonomiprofessor Ola Grytten. Hans råd fra i sommer er at nordmenn må betale ned gjeld.

Å betale ned gjeld er for husholdningene den tryggeste veien til en solid økonomi. Forbrukerrådet oppfordrer forbrukere til å betale mer ned på gjeld. Dessverre er det mange mektige og pågående aktører som har en interesse i at vi ikke betaler ned gjelda.

Men det må bli et finanspolitisk mål for denne regjeringen å finne tiltak som stimulerer husholdningene til å betale ned gjeld. Og først av all gjeld bør man kvitte seg med dyre kreditter og forbrukslån.