Forside > Siste Nytt > Gjeldsdebatt uten puls

Gjeldsdebatt uten puls

16. desember, 2014
Det er lite puls i den norske politiske debatten om gjeld og de finansielle markedene.

Når våger politikerne å diskutere gjeldsregister, rentetak og inndriving?

Vi blir stadig minnet om gjeldsutfordringene i Norge. VG har i flere omganger pekt på flere av dem. Nå sist på ventetiden for gjeldsrådgivning i kommunene. I svarene fra 260 kommuner finner avisen at innbyggerne må vente opptil 240 dager på tilgang til denne lovpålagte tjenesten.

Det kan vi ikke slå oss til ro med. Er man på vei inn i en gjeldsskvis, er det viktig å ta grep hurtig. Og hva er forresten tilstanden i kommunene som ikke har svart?

Men vi skal være oss bevisst at det også finnes kommuner som har god gjeldsrådgivning. Da Forbrukerrådet – riktignok for noen år siden – gjorde en tilsvarende øvelse som den VG nå har gjort, fant vi kommuner som var raske på labben og stilte hurtig opp for innbyggerne.

Man kan uansett ikke basere seg på at god gjeldsrådgivning alene skal løse problemene. Gjeldsrådgivning virker i liten grad forhindrende, og det er jo forebygging vi egentlig ønsker.

Tiltak som forebygger

I Forbrukerrådet har vi over mange år og i flere sammenhenger pekt på tre hovedtyper av forebyggende tiltak mot gjeldsproblemer som ikke har nådd noen politisk avklaring;

For det første et mulig gjeldsregister. Et positivt register for gjeld har vært foreslått av Frp og KrF samt SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Framdriften har tilsynelatende stoppet opp, selv om vi var i nærheten av et vedtak seint i 2013. Et gjeldsregister vil bidra til mer forsvarlig kredittvurdering. Men Datatilsynet er bekymret for hva et slikt register betyr for personvernet. Det bør respekteres, og det må utredes.

For det andre er det mulig å tenke seg tiltak som sikrer at kredittyterne mister muligheten for å bruke vanlige kanaler for inndriving av gjelden, hvis lånet er gitt etter mangelfull kredittvurdering eller overdreven utlånsiver. Å bli avskåret fra tilgang til namsmannen og muligheten for å videreselge gjeld som er utdelt på uansvarlig vis, vil ramme hardt.

En annen løsning er at kreditor selv må stå for utgiftene til inkasso. I dag har vi et regime der inkassokostnadene faller på skyldneren.

16122014_gjeld

Et tak på rentene?

Det vi har hatt av politisk behandling av tiltak som likner på disse forslagene, var et representantforslag fra Torbjørn Røe Isaksen m. fl. i november 2011. Og selv om forslaget bare berørte fliker av problemstillingen og med et relativt lavt ambisjonsnivå (de ba bare om en utredning), nådde ikke forslaget frem.

For det tredje kan man tenke seg et rentetak, hvor det settes en nokså direkte øvre grense på hvor stor margin de som låner ut penger, kan ta på ulike typer kreditt. Tiltaket er relativt godt utredet i  Study on interest rate restrictions in the EU
av EU-kommisjonen i 2011. Belgia, Estland, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Slovakia, Spania og Slovenia har varianter av et rentetak. Den franske, belgiske og polske varianten fremstår som effektive.

Men i Norge er regulering av rentetak gjerne regnet som for inngripende, og bortsett fra Forbrukerrådet er det få som reelt ønsker å diskutere denne type tiltak.

I sum er det altså lite puls i de politiske debattene som skulle kunne lede til systeminngrep for en sunnere gjeldssituasjon i Norge. Det er mulig at det må bli EU som – enda en gang – skal sette rammene for hvordan våre finansielle markeder fungerer.

Når bankene er slepphendte

For i EU diskuteres det for fullt hvilke kombinasjoner av gjeldsrådgivning, gjeldsregister, rentetak eller sanksjoner som bør etableres når bankene har vært for slepphendte. Når minst 11 prosent av EU-borgerne regnes for å være vedvarende ute av stand til å nå sine finansielle forpliktelser, og man regner med at 24 prosent lever i fattigdom, er det særlig naturlig å ta denne debatten i unionen.

La oss håpe at vi ikke må komme i en beslektet situasjon før våre egne politikere tør ta debatten om gjeld og inndriving.