Forside > Siste Nytt > Når polisene slippes fri

Når polisene slippes fri

27. juni, 2014
Skal vi som har en fripolise, si fra oss vår garanti om avkastning, i bytte mot friheten til å forvalte pengene etter eget velbehag?

Hver enkelt må selv velge – men blir vi fortalt hva vi avstår fra og hva risikoen er?

De såkalte fripolisenes skjebne avgjøres nå i Finansdepartementet.

Når en arbeidstaker slutter i en bedrift som har en ytelsesbasert pensjonsordning, tar han med seg en fripolise som et bevis på de opptjente pensjonsrettighetene sine. Dine fripoliser kommer til utbetaling når du blir pensjonist. De kommer som et tillegg til folketrygd og andre pensjonsordninger du måtte ha.

Finansaktører i startgropen

«Alle» venter derfor nå på at Finansdepartementet skal konkludere i spørsmålet om vi som har en fripolise som springer ut av en slik ordning, skal kunne bytte vår garanti om avkastning, mot friheten til å forvalte pengene selv.

Forsikringsselskapene og andre finansaktører sitter i startgropen – klare til å ringe rundt og tilby råd om hvordan du bør forvalte fripolisene dine på aksjemarkedet. For at vi skal kunne velge denne løsningen, må det åpnes for å endre, konvertere, fripolisen.

Arbeidstittelen for dette er «Fripolise med investeringsvalg». På denne måten fremheves det hva fripolisen kan tilføre. Men er dette helt naturlig? Eller er det en liten, språklig manøver som senker terskelen for at vi poliseholdere skal frasi oss vår garanterte fortjeneste? Og: Er det bevisst eller ubevisst?

Det ville vært like naturlig å døpe den konverterte polisen til «Fripolise uten avkastningsgaranti» eller «Fripolise uten fortjenestegaranti».

Eldre par regner på økonomi. Foto.

Foto: Colourbox.com

Gir fra seg fordel

Det er to fordeler med disse siste betegnelsene: For det første blir sluttbrukerne, vi som sitter på fripolisene, klar over at vi går inn i et mer usikkert terreng – og alle er enige om at det skal være åpenhet om risiko ved investering.

Videre blir sluttbrukerne klar over at garantien på noen prosents avkastning (eller garantert fortjeneste om man vil), har en egenverdi som vi ikke lett skal gi fra oss. Faktisk ville en slik garanti, i finansmarkedet for øvrig, være noe man satte et kronebeløp på, og som man ville kreve kompensasjon for, dersom man skulle avstå fra de fordelene garantien gav.

I samtaler vi har hatt med finansaktørene, anslår de selv at 40 prosent av forbrukerne som har en fripolise med avkastningsgaranti, vil tjene på å avstå fra garantien. Særlig unge antas å ha nytte av å si fra seg garantien. Vi har ikke gått inn i premissene for dette estimatet.

Men dersom dette er riktig, vil altså flertallet ikke ha noen gevinst å hente ved å forandre fripolisene sine.

Interessekonflikt

For selskapene som lever av pensjon er det fordelaktig om så mange som mulig av oss med fripoliser med garanti går med på å avstå fra garantien. Da skyves ansvaret fra dem over på oss.

Dette åpner for en konflikt mellom interesser:

Skal selskapet anbefale noe som er hensiktsmessig for dem selv, eller skal det anbefale det som fremmer kundens interesser – selv om det går på bekostning av selskapets egeninteresse?

Den nye loven sier de skal gjøre det siste.

Når skjebnen til disse fripolisene nå etter hvert blir avgjort i Finansdepartementet, må selskapene som selger pensjonsprodukter vise seg ansvarlige: De må ikke overselge hva godt som kan komme ut av muligheten for å forvalte sin egen pensjon. For det faktiske forholdet er at ingen riktig vet hvordan fremtiden i aksjemarkedene blir.

Det er riktignok beredskap i regler mot oversalg, men om selskapene er disiplinerte, gjenstår å se.

Forbrukernes naturlige beredskap kan også styrkes ved hjelp av semantikk. Finansdepartementet bør – som et ledd i mange tiltak for å beskytte forbrukerne – vedta at fripolisene med de nye reglene ikke blir døpt til «Fripoliser med investeringsvalg», men heller «Fripoliser uten avkastningsgaranti».

Da blir det tydeligere hva vi kunder gir fra oss.