Forside > Siste Nytt > Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

Skaper Finanstilsynet et klasseskille i boligmarkedet?

30. oktober, 2012
Igjen fremmer finansbransjen krav om at bankene må slippe unna regelen om at boligkjøperere må stille opp med 15 prosent av beløpet selv når de skal ha lån.

Som alltid før fremføres en bekymring for at regelen skal lage et klasseskille mellom de som har tilgang på penger, og de som ikke har det. Dette er jo et kjent trekk ved fungerende kapitalistiske markeder, men vi kan jo ikke anta at finansnæringens fremste interesseorganisasjon har vokst på seg en anti-kapitalistisk mentalitet.

For finansaktørene er boliglån et godt produkt i disse dager. Akkurat nå kan norske banker selge boliglån nærmest risikofritt. Bankene taper «ingenting» på boliglånene. For en næring som lever av risiko, er dette en god situasjon.

Bankene har dessuten god tilgang på penger – og prisener fallende. Samtidig kan det synes som om norske forbrukere har akseptert prisen vi betaler for lån, selv om den  er 25 prosent over det svenskene må ut med og dobbelt så mye som danskene kan få lånet sitt for.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) legger frem interessant dokumentasjon. Tallet på unge mennesker som får pengehjelp av foreldrene til boligkjøpet, har økt. Beløpene de mottar i hjelp har også vokst. Unge voksne  i Oslo får mer hjelp av foreldrene enn andre steder i landet.

Også vi i Forbrukerrådet er kjent med at unge er i en utfordrende boligsituasjon, men for oss er det mer nærliggende å tolke dette som at det er vansker med boligmarkedet: For vi mangler boliger i pressområdene, der folk ønsker å bo.

Et annet problem som stadig blir rapportert, er at unge etablerere blir utkonkurrert av godt voksne, som kjøper bolig som en investering. All den tid godt voksne (foreldrene) er bedre bemidlet enn unge etablerere, vil unge tape denne konkurransen i boligmarkedet.

De bemidlede søker ikke lenger til finansielle produkter for å øke verdiene sine. Tilliten til finansmarkedet er lav og det må sees i sammenheng med skandalene som har blitt rullet ut. At plasseringer i aksjemarkedet har gitt så lite avkastning over så lang tid, har forsterket aversjonen mot å gå inn i finansielle instrumenter, slik at vi nå putter 9 av 10 kroner som vi har til overs i varianter av sparekonti.

Manglende tiltro til nytten av plasseringer i finansielle instrumenter, boligmangelen i pressområdene, samt reglene for boligbeskatning, gjør det rasjonelt for voksne å kjøpe boliger de ikke har tenkt å bo i selv. Dette skaper skjevheter, som noen synes å tolke som klasseskiller. Men å si at skjevhetene vokser ut av 15 prosent-regelen, blir for enkelt.

Det er ikke så vanskelig å forstå motivet FNO har for å motarbeide denne regelen. Faller den bort, vil man jo kunne selge mer lån.

Men det er kanskje ikke akkurat det vi trenger nå. Det er ikke nødvendigvis godt samfunnsansvar å øke tilbudet av boliglån i en situasjon hvor boligprisene er svært høye og når det stadig blir antydet at rentenivået må heves. En liberalisering av utlånsreglene vil kunne føre til en fremtidig økning i tallet på lånekunder med betalingsvansker.

Kravet om 15 prosent egenkapital ble innført seint i 2011. I tiden forut var det en ambisjon om at boliglånskjøperen skulle stille 10 prosent av lånebeløpet selv. Og økningen på fem prosentpoeng ble umiddelbart motarbeidet av dem som lever av å selge boliglån, og dem som selger boliger.

Men Finanstilsynet strammet grepet i 2011 fordi tilsynet mente at for mange banker lånte ut for mange lån med høy risiko. Finanstilsynet la til grunn at 38 prosent av de nyeste lånene ble gitt med høyere belåningsgrad enn 90 prosent. Tilsynet vektla videre en urovekkende høy andel avdragsfrie lån, altså lån hvor låntakere bare plikter å betjene renteutgiftene uten avdrag. I fjor var om lag hvert fjerde lån innvilget uten krav til reell betjening.

Slikt øker faren for at banker går omkull. Å hindre at banker går omkull, har Finanstilsynet definert som sin primæroppgave. Skulle bankene slite med soliditetsproblemer, ville det blitt forstått som at tilsynet ikke har gjort jobben sin. Derfor skjerpet Finanstilsynet reglene.

Innskjerpingen har blitt misforstått som et grep for å dempe boligprisutviklingen. I et moderne samfunn er rentene primærvåpenet mot økte boligpriser. Men våpenet tas ikke i bruk i frykt for at det kan koste Norge arbeidsplasser i eksportnæringen.

Skattepolitikken er et annet våpen i dette arsenalet. Blant politikere er det få som mener boligbeskatning er en god idé. Det er derimot grunnholdningen blant fagøkonomer. Økonomene på sin side, glemmer at folk helst kjøper bolig for å ha et sted å bo.

Nå er det flere håndfaste tegn også i det politiske miljøet på at boligpolitikken revitaliseres. Det er bra. Man må vurdere mange mulige løsninger på boligunderskuddet i pressområdene.

Jeg håper interessen fortsetter inn i valgkampen før Stortingsvalget neste år.