Forside > Siste Nytt > Tafatt forslag til gjeldsregister

Tafatt forslag til gjeldsregister

4. oktober, 2013
Forslaget om et gjeldsregister kommer i rett tid - stadig flere unge makter ikke å betjene gjelden sin. Men ordningen har åpenbare svakheter - og må strammes betraktelig opp.

Bankene må få plikt til faktisk å bruke gjeldsregistret. Og forslaget er en gavepakke til industrien som håndterer kredittopplysninger – og personvernet er ikke godt nok ivaretatt.

Skal en bransje som lever av å sortere gode og dårlige prospekter for næringslivet, også ha råderett over all vår informasjon om gjeld – med et vell av sensitive personopplysninger?

Regjeringen har på tampen lagt frem et forslag som innfører et register som skal føre til bedre vurderinger når søknader om lån behandles, et såkalt gjeldsregister. Det skal dekke kredittkortgjeld og usikrede forbrukslån som ikke fremkommer i eksisterende registre.

Det er et tiltak i rett tid: Gjeldsbyrden vokser blant alle typer forbrukere.

Må strammes opp

Forbrukerrådet har vært en pådriver for å etablere et gjeldsregister i Norge. Vi mener at det vil bidra til mer ansvarlige utlån fra bankene. Forslaget gir oss derfor i utgangspunktet grunn til å være tilfreds. Men før et gjeldsregister kan tjene til mer ansvarlig utlånspraksis og slik forhindre råsalg av kredittkortgjeld og annen forbruksgjeld, må våre folkevalgte stramme opp forslaget på flere punkter.

Stortinget må sikre at kredittytere tar hensyn til den informasjonen som ligger i gjeldsregisteret når de vurderer om noen skal få lån. Og det må etableres muligheter for sanksjoner mot dem som ikke bruker denne informasjonen. Man må også sikre at personvernet blir bedre enn det departementet har tenkt ut.

For forslaget inneholder ingen plikt til å bruke gjeldsregisteret. Men kredittyterne blir pålagt å rapportere inn til registeret. Hypotesen synes å være at dersom en bank blir pålagt å melde inn informasjon til et gjeldsregister, så vil man også – nokså automatisk – benytte seg av denne informasjonen.

Jeg har blitt fortalt at 95 prosent av de svenske kredittyterne faktisk benytter registeret de har. Og ser ikke bort fra at det også vil bli tilfellet i Norge. De som søker ansvarlighet og seriøsitet, vil nok vurdere faktisk å ta i bruk gjeldsregisteret.

Men hvorfor skal vi akseptere at de siste 5 prosent skal kunne avstå fra å bruke den verdifulle informasjonen som vil ligge der? Når alle gode krefter uansett er med, hvorfor ikke sikre at også aktører som mangler de beste hensikter, må ombord?

En trussel

Kredittytere som innvilger lån som egentlig ikke skulle vært gitt, bringer ustabilitet inn i vårt finansielle system. Finanskrisen i 2008 er eksempel nettopp på det. Både nasjonale og internasjonale overvåkingsorganer har gjentatte ganger påpekt at husholdningenes gjeldsbyrde er en trussel mot finansiell stabilitet i Norge. En måte å løse dette på, er å holde tilbake dårlig risiko i de virksomhetene som opptrer uansvarlig ved å slurve med kredittvurdering.

Dette kan gjøres på flere måter. For eksempel ved å innskrenke muligheten for slurverne til å selge lån som forfaller videre til andre. Men man kan også innskrenke retten til å benytte namsmannssystemet eller nekte dem å velte utgifter til inkasso over på dem som skylder penger. Dette vil sikre at de som opptrer uansvarlig faktisk må bære risikoen selv.

Varianter av slike sanksjoner har allerede vært foreslått på Stortinget av partiene som nå går i regjering.

Hensyn til personvernet har tidligere vært det beste argumentet mot å etablere et gjeldsregister. Heller ikke her kommer man frem med gode forslag:  I arbeidet frem mot proposisjonen ble det stilt opp tre mulige, men svake løsninger for å sikre personvernet i et gjeldsregister. Siden alle ble kritisert, har departementet tenkt ut en fjerde, dårlig løsning – og landet der:

Gavepakke til industrien

Gjeldsregisteret kan bare levere ut informasjon til kredittopplysningsselskapene og til den enkelte lånesøker. Jeg har inntrykk av at dette er blitt foretrukket for å komme kredittinformasjonsbransjen i møte og fordi Løsøreregisteret i Brønnøysund (som er tenkt å ha driftsansvar for Gjeldsregisteret) ønsker det slik.  Det er synd at departementet lar slike hensyn få avgjøre utformingen av noe så betydningsfullt som et gjeldsregister.

Forslaget er også en gavepakke til industrien som steller med kredittopplysninger. Men skal denne bransjen, som lever av å sortere gode og dårlige prospekter for kommersielle virksomheter, også ha råderett over all vår gjeldsinformasjon?

Det går ikke an å late som om dette er uproblematisk.

Det er lånesøkerne selv som burde hatt eiendomsretten til informasjonen i Gjeldsregisteret. Det ville gitt forbrukerne kontroll over sensitive personopplysninger.