Derfor advarer vi mot kjemikalier som ikke er forbudt

Som forbrukere forventer vi at kjemikalier i produktene vi kjøper er grundig undersøkt før de havner i butikkene. Historien viser derimot at problematiske stoffer er blitt tatt i bruk i stort omfang uten tilstrekkelige undersøkelser. Det kan ta lang tid å bevise at et spesifikt stoff er skadelig, selv om undersøkelser viser at dette stoffet utgjør en potensiell risiko for helse eller miljø. Føre-var-prinsippet» handler om at man bør ta forholdsregler og begrense eller forby bruken av kjemikalier selv om det ikke er endelig bevist at de er skadelige.

Et eksempel på dette er stoffet Bisfenol A (BPA):

• Da Forbrukerrådet i 2013 foreslo et totalforbud mot BPA, svarte Mattilsynet at “frykten for BPA i metallemballasje er grunnløs”. I samme artikkel uttalte de også at “De mengdene som forekommer i hermetikk er såpass lave at vi ikke mener de har noen betydning for folks helse og mattrygghet.”
• I 2014 ble grenseverdien for tolerabelt daglig inntak av stoffet, dvs. den dosen man kan få i seg daglig hele livet uten at det har en helseskadelig effekt, satt ti ganger lavere av EFSA (EUs organ for mattrygghet), etter nye forskningsfunn om helsefare.
• I 2023 ble grenseverdien satt ned igjen, denne ganger 20 000 ganger lavere.

Det vil si at ut fra dagens kunnskap, burde BPA aldri blitt tatt i bruk i emballasje og annet som er i kontakt med mat.
Hadde man vektlagt føre-var-prinsippet enda sterkere, ville man ventet på mer kunnskap før potensielt skadelige stoffer ble tatt i bruk.

Noen stoffgrupper inneholder mange stoffer med lignende egenskaper, som gjør at de ofte har lignende skadeeffekter. Samtidig har de også ofte lignende nytteeffekter. Problemet i dag er at ofte at når ett stoff blir forbudt, erstatter produsentene det med et nytt stoff fra samme gruppe, som senere viser seg å ha samme skadeeffekter og derfor må reguleres. Slik blir reguleringen alltid hengende bakpå.

Et eksempel på dette, er stoffgruppen PFAS. Vi vet at mange av stoffene i denne gruppen har store skadelige effekter på helse og miljø.

Denne kunnskapen har bidratt til at enkelte PFAS-stoffer har fått strenge reguleringer.
Produsenter har da typisk gjort en minimal endring på molekylet for å skape et nytt, nesten likt PFAS-stoff.

Den norske regjeringen har på bakgrunn av dette vært med på et initiativ for å forby hele stoffgruppen PFAS i EU. Det mener vi i Forbrukerrådet er veldig bra, og bør gjøres for flere stoffgrupper.

Det kan ta svært mange år fra det kommer indikasjoner på at et stoff kan være skadelig, til det ikke lenger er å finne i produkter på det norske markedet.

Det er fordi man ikke fjerner stoffer fra produkter før det er påvist at de er skadelige. Det vil ofte være behov for flere undersøkelser og forskningsprosjekter som til sammen tar mange år. Når forskningen finnes, skal dette behandles i EUs organer for regulering av kjemikalier. Deretter må man vente på at reguleringen skal tre i kraft, og at de som selger varene skal få mulighet til å selge ut restlagre.

En rapport fra Det europeiske miljøbyrået fra 2022 viste at det gjennomsnittlig tar rundt 20 år fra et skadelig stoff settes på markedet til det blir regulert i EU.

For eksempel har EU nylig vedtatt strengere regler for bruk av blant annet hormonforstyrrende kjemikalier i leker. Etter den lange prosessen som ledet fram til vedtaket om den såkalte leketøysforordningen, er det fremdeles en implementeringsperiode på 4,5 år der produsentene kan fortsette som før.

Den norske regjeringen har på bakgrunn av dette vært med på et initiativ for å forby hele stoffgruppen PFAS i EU.

Det mener vi i Forbrukerrådet er veldig bra, og bør gjøres for flere stoffgrupper.