Digital forbruker eller forbryter

Du skal følge loven og ikke laste ned, bruke eller kopiere musikk og film uten lov, sier platebransjen. Men hva som er tillatt, avhenger av hvem du spør, og hvor god venn du er med en dataekspert.

Også publisert i Forbruker-rapporten september 2006

DU TROR KANSKJE at du fritt kan sikkerhetskopiere musikk og film som du har betalt tusenvis av kroner for. Tro om igjen. Kanskje har du planer om å overføre film til iPoden din, eller bruke yndlingsmusikken din som ringetone på mobiltelefonen?Ikke bra. Prøver du å få dvd-filmen du kjøpte i USA til å funke på spilleren hjemme? I så fall er du kanskje i ferd med å bli lovbryter.

Prøver du i stedet å få spilleren til å godta dvden, er det plutselig lovlig. Og lovligheten avhenger utrolig nok av om du gjør ting selv eller får hjelp av andre, og i så fall hvor godt du kjenner dine hjelpere.

Vi har lett etter en enkel guide over hva som er lov og hva som ikke er lov. Dessverre har ingen myndighet tatt seg bryet med å informere om dette. På nettsidene til film- og musikkbransjen, som lover krig mot piratkopiering, er det heller ikke noen hjelp å få.

I håp om å lage en guide til forbrukere som vil forsøke å holde seg på lovens smale sti, har vi sammen med Forbrukerrådet laget åtte situasjoner en lovlydig forbruker kan havne i.

Dette er situasjoner som favner flere av uklarhetene i loven. Deretter har vi kontaktet ulike eksperter for å høre deres tolkning av lovligheten i de ulike situasjonene. Forbrukerrådet mener at alle de åtte tilfellene bør være lovlige. Slik er det ikke. Men akkurat hva som er lov, er heller ikke godt å si. Ekspertenes svar spriker nemlig i alle retninger.

Sprikende svar

Det er åndsverkloven som bestemmer hva vi lovlig kan foreta oss med musikk, film, bøker, bilder og andre såkalte åndsverk.

For å ta det enkle først. Å laste ned og ta i bruk musikk, filmer, bøker og bilder fra nettet, uten avtale med dem som eier materialet, er et lovbrudd. Bruker du såkalte fildelingstjenester som for eksempel bearshare.com og thepiratebay.org, der man gratis kan dele musikk og film, bryter du altså uten tvil loven. Men å finne ut hva som er tillatt å gjøre med lovlig kjøpt musikk og film, er langt vanskeligere. Loven er et kompromiss mellom business og brukerrettigheter – mest business. Øverste fagansvarlige er kulturminister Trond Giske. Vi ba ham vurdere lovligheten av de åtte eksemplene, men dessverre ønsket han ikke å prøve seg.

Etter noen ukers betenkningstid, kommer svaret fra de juridiske undersåttene i Kulturdepartementet. De er ganske liberale og deler langt på vei Forbrukerrådets syn. Dermed er de på kollisjonskurs med politiet som er mer restriktive i sin lovtolkning. Platebransjen tolker, ikke uventet, loven slik at det meste er forbudt. Mer overraskende er det at EFN (Elektronisk Forpost Norge), en organisasjon som arbeider for folks rettigheter i IT-samfunnet, er mer på linje med platebransjen enn forbrukerne. Å vite hva som er lov, er altså umulig i dagens situasjon.

Som digital forbruker vil du dermed ganske sikkert begå lovbrudd, uansett hvor lovlydig du ellers er. At lovligheten i tillegg kan avhenge av hvor god venn du er med datafolkene på jobben din, lyder sært, men slik er det.

Uklar jus

Selv politiet går langt i å kritisere loven.

– Åndsverkloven åpner for mange skjønnsmessige vurderinger. Man risikerer dermed å måtte kjøre saker til Høyesterett for å få avklaringer, sier Eirik Trønnes Hansen som er politiadvokat i Datakrimavdelingen hos Kripos.

Loven er såpass komplisert at svaret fra Kripos er på 15 tettskrevne sider, med henvisninger til enda mer jus. Ikke akkurat noe man kan forvente at folk flest setter seg inn i før de skrur på pc-en. I tillegg er selv politiet sterkt i tvil om hva som er tillatt og ikke tillatt. Merkelig nok er loven slik utformet at datakyndige har flere rettigheter enn folk som ikke er kløppere i datateknikk.

Så klarer du å kopiere og brenne dvd-er, bryte sperrer og liknende på egen hånd, kan det du driver med være lovlig. Spør du en datakyndig kollega om hjelp til det samme, kan du plutselig være forbryter. Loven sier nemlig at det er forbudt å kopiere med «fremmed hjelp». Men hvem er fremmed?

Slik vurderer Kulturdepartementet om en hjelpsom kollega er fremmed eller ei: «Det avgjørende er hvorvidt det er et personlig bånd mellom kollegaene. Det følger av NOU 1983:23 s. 28 at det må være andre mer personlige tilknytningspunkt mellom deltakerne enn det at de kun er kollegaer, for at privat bruksbestemmelse skal kunne komme til anvendelse. I Rt. 1991 side 1296 sier Høyesterett at grensedragningen er vanskelig, men at en kopiering til bruk for arbeidskolleger må kunne skje med hjemmel i § 11 (nå § 12) dersom disse også er personlige venner, og kanskje også i noe større utstrekning». Vi bør altså holde oss på vennskapelig fot med datafolket.

Forbrukerrådet ønsker at det skal bli lettere å være lovlydig forbruker.

– Forbrukeren bør ha en ufravikelig rett til å kopiere digitalt innhold som hun har kjøpt. Dette for å kopiere innhold over på forskjellig utstyr, ta opp TV-programmer, ta sikkerhetskopier, dele digitalt kulturelt innhold med venner og familie, lage samlealbum, bruke tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede og så videre, sier Lars Grøndal som er jurist i Forbrukerrådet.

Slik er det ikke i dag. Næringslivet stritter nemlig imot.

Låser og flår

Bransjen klager over folk som piratkopierer, men de har sannelig ikke gjort det lett for de av oss som ønsker å handle lovlig. Enten du kjøper musikk cder eller nedlastbar musikk på nettet, får du med en masse kopisperrer som ofte skaper problemer når du skal hygge deg med musikken.

Laster du derimot ned ulovlig, slipper du dette. Handler du for eksempel hos iTunes, funker musikken kun på spillere fra Apple. Det kan sammenliknes med at for å få fylle bensin hos Statoil, må du kjøre en bil produsert av noen Statoil har en avtale med. Slikt ville vi aldri akseptere. Men siden nettet ennå er en ny markedsplass, godtar vi det likevel.

Det må det bli en slutt på, mener Forbrukerrådet som tar til orde for at lovverket for digitale produkter må bli mer forbrukervennlig. Dagens lovverk er tilpasset salg av håndgripelige varer. Kjøper du en film på en dvd, og den ikke fungerer, kan du reklamere og få en ny.

Kjøper du den samme filmen som en nedlastbar datafil, altså et ikke-fysisk produkt, blir alt straks vanskeligere; både det å klage og ikke minst hva du lovlig kan gjøre med produktet. Kanskje ønsker du å brenne filmen over på en dvd, og ta den med for å se den sammen med venner, eller kanskje du overfører den digitalt per e-post eller fildeling.

I så fall er du i lovens grenseland, selv om din intensjon kun er å ha en hyggelig filmkveld med venner. Loven kan også bety at du må kjøpe musikken din på nytt hvis du skifter spiller, noe Forbrukerrådet mener er urimelig. Ønsker du å overføre en kjøpt dvd-film til en iPod for å se den mens du sitter på et fly, bryter du kanskje loven. Det samme gjelder hvis du i stedet for å kjøpe ny musikk endrer formatet, for eksempel for musikk fra Apple som kun funker på Apple-spillere, til et format som kan avspilles på MP3-spillere fra andre produsenter. Neppe lovlig, ifølge Kripos, men overraskende nok kanskje lovlig, ifølge platebransjen.

Vi risikerer altså å bli flådd hvis vi skal følge loven, i den grad vi finner ut hva som er lov, da. Å måtte forholde seg til svært kompliserte lover for å foreta seg enkle ting med varer som er kjøpt og betalt, er ingen holdbar situasjon.

Lovbrudd for fremtiden

Å ta vare på musikken du har betalt en liten formue for, kan raskt gjøre at du går fra forbruker til forbryter. Mens gamle grammofonplater kan spilles selv etter tiår i kjellerboden, holder cd-platene mye kortere. PC-en din krasjer garantert etter noen år. Har du da lagret den nedlastede musikksamlingen på harddisken, er du ille ute. Å ta sikkerhetskopier er derfor en nødvendighet for langtidsbruk av en lovlig kjøpt vare. Det samme gjelder selvsagt for film, enten de er nedlastet eller kjøpt på dvd.

Men å holde seg på lovlydighetens smale sti, er en krevende øvelse. For bare ikke tro at du kan sikkerhetskopiere sånn uten videre. Ikke uventet mener bransjen at det vil være forbudt å laste opp en sikkerhetskopi av musikken din til en lagringstjeneste på nettet. Kripos mener derimot at det er ok, så lenge du ikke deler filene med andre, samt at kopiering er tillatt, og forutsatt at du ikke bryter kopisperrer. Å bryte sperrene kan også være lovlig hvis de ikke er det som loven kaller «effektive».

CD-er med kopisperrer som kan omgås ved å holde inne shift-tasten mens man starter spilleren, eller ved å farge kanten med en sort tusj, regnes ikke som effektive, og det vil altså være tillatt å sikkerhetskopiere disse. Kreves det bruk av dataprogrammer for å omgå kopisperrene, er det neppe lovlig, selv om et par av ekspertene mente at en kopibeskyttelse ikke kan regnes som effektiv når hvem som helst har tilgang til et program som opphever sperrene.

Også her mener Forbrukerrådet at vi skal ha rett til på en enkel måte å kunne bruke lovlig kjøpte produkter.

– Forbrukeren bør ha rett til å bruke teknologiske hjelpemidler for å omgå de tekniske sperrene som ikke respekterer forbrukerens rimelige bruk, sier Grøndal.

Og mens bransjen forventer at vi kunder følger loven og blar opp tusenlapper for å være lovlydige, er de ikke så nøye på det selv.

Urimelig og ulovlig

Plate- og filmbransjen sliter med å skille mellom forbrukere og forbrytere. De lar ikke tvilen komme noen til gode, og behandler like godt alle som potensielle forbrytere. Derfor utstyrer de varene med ulike kopisperrer som ofte gjør varene ubrukelige. Slike sperrer kan også være en mangel etter kjøpsloven, mener Forbrukerrådet.

– Hvis en cd ikke kan spilles i stereoanlegget, vil det være en vesentlig mangel og forbrukeren har da krav på å heve kjøpet, sier Grøndal.

Moderne kunder, som handler på nett, må i tillegg til ulike kopisperrer godta avtaler som er så urimelige at Forbrukerombudet mener de er lovstridige. På toppen av det hele prøver bransjen å skremme oss med at de nå skal saksøke en stor del av sine beste kunder for brudd på åndsverkloven.

Selv om bransjen fikk politikerne til å vedta mer forbrukerfiendtlige endringer i åndsverkloven etter rettssaken mot DVD-Jon, er det et paradoks at det er de lovlydige kundene som rammes, mens de som laster ned den samme musikken gratis fra ulovlige fildelingstjenester, slipper å stri med slike problemer.

En lovendring som tillater kunder vanlig bruk av lovlig kjøpt film og musikk, vil på sikt være en fordel både for forbrukere, myndigheter og underholdningsbransjen.

Også publisert i Forbruker-rapporten september 2006